Sykehus-skrekk

Photo by http://www.flickr.com/photos/waelder11/ License: CC BY-NC-SA 2.0

Jeg var vel rundt fem år gammel da jeg ble påkjørt. Jeg lekte med noen unger, og skulle krysse gata. Jeg så en bil komme, men han var jo så langt unna. Jeg hadde ikke noe forståelse for fart på den tiden, jeg var jo bare fem. Sjåføren måtte rygge for å hente frem støvelen min som lå under hjulet. Jeg ble påkjørt rett ved der vi bodde, så mamma kom løpende ut når hun hørte hylskriket mitt.

Det neste jeg husker er at jeg var i senga mi. Mamma og legen sto i dørkarmen, jeg lot ikke legen få komme lenger. Det kunne ikke ha vært så alvorlig, for jeg var livredd for legen og klamret meg helt inntil sengehjørnet på andre siden av rommet. “Hun er fin” husker jeg legen sa, eller ihvertfall noe som hadde samme betydning. Jeg var bare lettet over at legen dro.

Den legeskrekken har blitt værende med meg. Da jeg var i tyve-årene, så ønsket jeg å utfordre skrekken min ved å bli blodgiver. Det hjalp ikke. Når jeg ble gravid, så kom skrekken frem i full vigør, og den roet seg ikke ned før jeg hadde absorbert all kunnskap om fødsler som det var mulig og mere tid hadde gått. Jeg hadde bestemt meg for hvordan fødselen min skulle gå. Jeg skulle komme inn til sykehuset, og ungen skulle bare gli ut uten at noen trengte å ta på meg en gang.

Jeg var livredd for alt av inngrep – tang, vakuum og keisersnitt. Hadde de snakket om tang eller vakuum ville jeg ha nektet. Jeg hadde allerede gitt klar beskjed før fødselen, og i fødebrevet mitt til jordmødrene at om det var snakk om keisersnitt så ville jeg ha narkose. Med keisersnitt skjærer de jo i deg, det er helt forferdelig. Med narkose så er man i det minste fullstendig vekke, og da har det egentlig ingen betydning hva de gjør med kroppen min.

Fødselen min endte med keisersnitt – uten narkose. Når de begynte å snakke om keisersnitt, så nektet jeg vilt hvis ikke jeg fikk narkose. Ikke faen om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg skjønte ikke engang at jeg skulle ta keisersnitt før de begynte å kjøre senga mi mot operasjonssalen. Jeg vet de prøvde å gi meg hva de syntes var gode argumenter for keisersnitt. En av de gikk vel i den her tralten “Men tenk på hvor koselig det blir når du får se ungen din”. Hvor på mine svar som oftest gikk i forskjellige varianter av “Det gir jeg fullstendig faen i !”. Men når fagfolkene hadde tatt valget, så kjørte de bare på uten å ta noen hensyn. Jeg merket ikke en gang at riene hadde sluttet å komme før jeg lå i operasjonssalen. Etterpå fikk jeg høre at jeg hadde kjeftet kirurgen huden full, men selv husker jeg lite av det. Det er det som er det fine med hukommelsen min. Jeg har en tendens til å glemme vonde ting, det er bare enkelte øyeblikk som jeg husker godt men alt imellom er borte.

Under fødselen hadde jeg en jordmor student hos meg hele tiden, flott jente. Hun besøkte meg og Simon etterpå når vi lå på barselsavdelingen. “Følte du at at keisersnittet var et overtramp” spurte hun meg forsiktig. “Det er over”, svarte jeg. “Jeg har det bra nå”. Jeg ser ingen grunn til å gråte over spilt melk. Det var over, og jeg hadde det bra nå. Keisersnittet var i fortiden, og det var ingen vits å tenke mer over det. Jeg skjønte hvorfor de gjorde som de gjorde, men selv nå i ettertid hadde jeg foretrukket narkose selv om jeg vet det kan være skadelig for både mor og barn.

Mens jeg gikk gravid, så hadde jeg gallesteins-anfall. Det begynte egentlig lenge før jeg ble gravid, men det ble mye værre mens jeg var gravid. Det var en periode jeg tenkte at denne ungen ville bli født med abstinenser, for jeg har sterke smertestillende med opiater og jeg tok de flere ganger i uken på det værste. Jeg trodde ikke det var mulig at anfallene skulle bli værre etter graviditeten, men det har det. Jeg havnet på legevakten bare denne uken, jeg hadde så sterke smerter at jeg var ikke i stand til å gå en liten periode. Når jeg kom til legevakten, så nektet de meg å ta mer smertestillende. Jeg hadde visst tatt en liten overdose. Når de endelig slo inn, så hadde de rett. Jeg var kvalm og dårlig i et døgn etterpå. Hva er det med meg og ekstreme smerter? Virker som jeg tiltrekker meg det.

Jeg ble henvist til operasjon for å fjerne galleblæren mens jeg var gravid. For bare noen dager siden ringte jeg tilslutt sykehuset for å bli prioritert. Jeg fikk operasjonsdatoen i telefonen – 30. november.  Denne gangen er jeg bare hoppende glad for å bli operert. Det vil være værre å leve med gallesteinen enn å bli operert. Og jeg vil i det minste være i narkose denne gangen. Da har det ingen betydning hva som skjer med kroppen min. To operasjoner på litt over to måneder.

Plutselig går tiden for sakte.

Haridasi

About Haridasi

integrity - the state of being whole, entire, or undiminished.
This entry was posted in Miscellaneous. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *