What makes or breaks a relationship?

Photo by: http://www.flickr.com/photos/14378437@N08/ License: CC BY-NC-SA 2.0

I have no idea how to make a relationship works for years and years. Nowadays I notice whenever marriages ends after about twenty years – let me say it again, twenty years. That’s a long time – an eternity.

That’s a person that you know inside and out – at least for many years and is the most intimate person in your life. You have spend many hours together, every day, for years. Gone on vacations, visited families, have joint friends. You have been bored together, probably raised a couple of kids and endured the strain kids are. Survived countless arguments, sickness and each others less appetizing qualities. You have navigated each others needs, the kids needs and problems, may be even fallen in love with somebody else once or twice and/or somehow endured cheating from one or both sides.

I can only assume that that the marriage slowly over time breaks down unless it suddenly ends with some event triggering it like cheating. I’m more interested in the part where the marriage degrade over time. We are talking about a person that you decide you don’t want in your life anymore, after about twenty years. Slowly you become strangers even though there are twenty years of memories and cherished times together.

I’m trying to convey a feeling here – of how it is to have such a person in your life for so long, and then it ends. I’m not able to wrap my head around it, but at the same time I understand it a little bit. I know how it is when a relationship over time becomes friendship and nothing more. Then one want to keep having that person in ones life, just not as a life partner. But twenty years is a long time, and there has to have been something more there.

There are countless articles about how to make a relationship work, but usually they are superficial and only touch the surface. When I found the found the article Who Are The “Keepers?” The Behaviors of Successful Long-Term Partners, I knew that finally the answer was there. The author, Randi Gunther, focuses on 15 traits these people have.

Let’s not kid our selves, relationship is hard – and easy at the same time. We have to work on ourselves and with the other partner all the time. I asked my boyfriend what he thought would break a relationship over time. His answer was all the compromises one had to make every day and you do it even without thinking. My answer was that the romance/magic would disappear over time, one stopped going out on dates and do something special with your partner even if it is going out for coffee and reading newspapers together. You stopped working on the relationship itself and improve it.

Most likely both are right and are aspects of the truth. The great thing about this article is that most likely the traits listed helps one in dealing with the compromises without one partner getting the brunt over a long time period. The people have qualities that let them keep the magic in the relationships they have. That doesn’t mean they don’t have to work on it and that it comes effortlessly. It just means that they deal with whatever comes up. But if only one part of the relationship are a keeper, then there’s a problem.

A keeper will know when it’s time to leave. Anybody who has watched some episodes of Dr. Phil will have noticed one thing. He always say that you aren’t ready to leave a relationship if you have any unresolved feelings.

You can read more about what traits it is in the article, but here they are:

Trait One – Keepers are self-accountable
Trait Two – Keepers can hold on to their own personal rhythms under stress
Trait Three – Keepers don’t patronize. They find a way to stay interested or they graciously bow out
Trait Four – Keepers see humor as a sacred part of relationships
Trait Five – Keepers know how to stay even
Trait Six – Keepers do not allow guilt to influence their decisions
Trait Seven – Keepers store the “good times”
Trait Eight – Keepers are authentic
Trait Nine – Keepers understand and accept their value in the marketplace
Trait Ten – Keepers look for the value in others
Trait Eleven – Keepers avoid useless energy drains
Trait Twelve – Keepers Know how to Self-Soothe
Trait Thirteen – Keepers seek continuous transformation
Trait Fourteen – Keepers take good care of themselves
Trait Fifteen – Keepers treasure the present moment

When I read the different qualities I know I’m a keeper, but I still have a lot to work on. I need to take better care of myself, learn to treasure the present moment better. I’m getting better and better at avoiding useless energy drains but I still need work in that area. I’m terrible at storing the good times – I think. But all in all, I know I’m on the right path. I just have to see if my boyfriend agree 😉


Posted in Society & Culture, English | Tagged , , | 1 Comment

What can the future hold for publishing houses?

Photo by: http://www.flickr.com/photos/netzkobold/ License: CC BY-NC-SA 2.0

Branding doesn’t seem to be a term publishing houses are aware of, but they should be. Walking into a book store today you see a lot of merchandise that isn’t connected to books, and one can question whether bookstores as they are today will survive, especially when we see a big bookstore chain like Borders files for bankruptcy. In Norway most bookstores are owned by publishing houses and they are slowly moving towards publishing books as ebooks. So what has publishing to do with branding?

So far publishing houses has focused on the physical product that they deliver – the book. They have an untapped market – which is to provide a service connected to the books they sell. Branding the authors themselves, create forums to discuss the books, let the authors have blogs, facebook fan pages and interact with their fans.By offering their authors and readers these services, they create a multitude of marketing options for themselves. They can easily create excitement about new projects for the readers and make them aware of books that can be of interest of them (within the same genre).

They should learn a thing or two from the film industry where they create games and merchandise based upon best selling movies and books. Publishers can create merchandise like t-shirts, mugs and pens connected to bestselling books and sell it within bookstores they own or not.

If not the publishing houses do it, at least the authors themselves should look upon themselves as a brand. J.K. Rowling is onto something with the pottermore site when it’s available to the public. I have no access to the beta trials, but what I have heard is that pottermore is like a game where you play into the different chapters of the books. You get selected into a Hogwarts house based upon questions you have answered and have to find a wand that matches your personality.

There’s not many authors that has as much success as Rowling and one certainly don’t have to make things as elaborate as described above. Creating a website about the author and a forum will go a long way.

Look at one of my favorite authors: Brandon Sanderson. He has an official site, and even though I think the site itself is horrible, it’s there and I usually find what I’m looking for. On the left side you can see what he is working on and how far he is along. I love that I now see that he has Stormlight 2 up on his board even though he hasn’t started. I’m a fan of his facebook fan page and I like that I know he recently was on a Mythbuster show. I like Mythbuster too. I used to follow the podcast Writing Excuses where he and some other folks talk about how to write books. Now this is a guy after my own heart where he have multiple interests and projects at the same time.

That’s exactly the wisdom I would loved if the publishing houses had caught a sniff of. The readers want to know more of the books, the world the books are in, the authors and what shows they like and why. Readers want to buy t-shirts that only insiders/readers of the same books understand.

Do I think publishers will understand this? No, but the authors are already moving past them.


Posted in EBooks, English | Leave a comment

Den norske vegankokeboken

Jeg har vært vegetarianer i 17 år nå. Jeg er glad i god mat, men jeg er ikke så glad i å lage mat. Det er et vanskelig dillemma for jeg blir jo sulten, men har for det meste lite lyst eller ork til å bruke hjerneceller på hva jeg skal lage til middag, hva jeg trenger av ingredienser og ikke minst hvor mye planlegging som kreves. Akkurat den siste er kritisk for meg. Jeg har en haug med veggis kokebøker, og jeg leter etter inspirasjon et par ganger i måneden. Hver gang jeg finner en oppskrift så er det ofte med rare måleenheter. Det var ikke før omtrent et år siden (av en alder på 33) jeg skjønte at måleenheten cups er å finne på målebegre. Det burde gi en anelse om hvor lite engasjert jeg er på kjøkkenet. Men jeg er veldig glad i mat, altså..

Så var det den hersens ingredienslista med krydre jeg aldri har hørt om før, forunderlige ingredienser som krever en tur innom innvandrerbutikk og nitidig gransking av hylle etter hylle for å se om de har akkurat det jeg er på jakt etter som jeg ikke helt vet hva er.

Når jeg hørte om Den norske vegankokeboken (DNV), så tenkte jeg at dette var vel atter en kokebok med vanskelige ingredienser og hvor matlagingsinteresse er påkrevd for å knekke koden. Det tok endel dager, men tilslutt så tenkte jeg at det var vel ingen skade i om enda en kokebok sto i bokhyllen og støvet litt. Den ville i det minste ha oppskrifter med “rett” målenhet.

Boken lå i postkassen og ventet på meg når jeg kom hjem etter nyttår (kjapt levert!), og i min sedvanlige nysgjerrighet så begynte jeg å bla igjennom boken før leiligheten hadde nærmet seg romtemperatur igjen og kofferten var åpnet. Det første som slo meg var bilder, åh så lekre bilder til omtrent alle oppskriftene. Å se den gode maten med sunnheten lysende mot meg gjorde godt i mitt gamle veggishjerte.

Dermed begynte granskingen av oppskriftene, og det var nå skatten virkelig kom frem. I svært mange oppskrifter så trenger du bare en tur til Rimi for å kjøpe det du trenger. Det er omtrent bare ingredienser som er enkle å få tak i, og som jeg har hørt om før. Et lite tips før du har boken i hånden: Kjøp inn tofu og ha et lite lager i frysen. Og om du er som meg og har prøvd å fryse tofu og resultatet etterpå var mindre heldig: Boken forklarer hvordan du skal behandle tofu. Jeg kan visst behandle tofu på mange måter har jeg nå lært. Det tok bare 17 år å finne ut av det.

I denne boken er det praktiske og enkle tips som enhver kan finne nyttig. Jeg har fått nok av luftige “forslag” som at man bare kan prøve ut nye grønnsaker fra den lokale innvandrersjappa. Jeg har ikke fantasi til å vite hva jeg skal gjøre med nye grønnsaker unntatt å la de få gro i kjøleskapet og lage sitt eget økosystem.  DNV forteller om vegetariske tacokrydder med veggis mince(kjøttdeig) som man kan få kjøpt i enkelte butikker, spesifikke krydre, sauser etc. som jeg har hørt om før og vet hvor jeg kan finne. Du finner luftige forslag ala “prøv gjerne andre krydre for variasjon” i denne boken også, men da har det blitt gitt et håndfast forslag først.

Så til min synd… egg. Jeg spiser egg imot min egen vilje. Jeg har gitt opp egg over lengre tid flere ganger, men så er det alltid noe som hanker meg inn igjen. Som oftest kaker, jeg er glad i det. DNV har mange kakeoppskrifter uten egg inkludert mine favoritter: vafler og eplekake. Det er en oppskrift på sjokoladekake der også. Jeg har ikke prøvd å lage den, men når jeg ser på bildet så ser det ut til å være voksen versjonen av sjokoladekake. Jeg elsker barnebursdag sjokoladekaker, og jeg ønsker så sårt en eggfri oppskrift på det.

Jeg prøvde meg på curry ris oppskriften i boken. Det var forunderlig å ha epler i en risrett, og det var ikke helt min greie. I tillegg var ikke salt inkludert i oppskriften, så jeg endte opp med et lag “allaround” krydder. Jeg lærte enda en ting. Første gangen skal jeg lage oppskriften slik boken sier, for det er veldig nyttig. Neste gang skal jeg tilpasse den slik jeg liker det best – ikke nødvendigvis med krydder, men med andre grønnsaker. For maten var god, men jeg vet hvordan jeg vil like den enda bedre. Ikke at det er første gang jeg har gjort det, men det er første gang resultatet ble så bra ved første forsøk. Og det er kanskje første (tredje) gang jeg faktisk fulgte en oppskrift til punkt og prikke.

Ved oppskriftene så er det angitt ca. hvor lang tid det tar å lage retten. Det stemte ganske bra med meg, bare legg på en ekstra 10 minutter for TTT – ting tar tid.

Boken har et eget kapittel for pålegg, lunsj og frokost – et område hvor jeg er grundig lei av brødskiver med ost på.

DNV har egne guider for seitan og burgere. Flott!

Som en konklusjon på det hele så er det beste med boken at 98% av ingrediensene kan du finne på Rimi og guidene er fine å ha. Denne boken tar for seg fundamentet ved matlaging og gir mange tips som har gjort meg klokere rundt matlaging og gir meg kunnskap jeg kan bruke utenfor boken og dens oppskrifter. Oppskriftene er enkle, og det tar meg bare noen minutter å finne oppskrifter jeg kan lage. Og for meg så er dette faktisk en liten revolusjon. Takk! Jeg trengte det sårt.

Posted in Health, Inspiration & reviews, Norsk | Tagged | 2 Comments


Japan, Oslo 22nd July.

Pregnancy (nausea, hunger, back pains, heartburns, walking pain, exhaustion, huge), gallstones, Simon, cholic, milk allergy, extreme sleep deprivation, gallstones, exhaustion.

I’m happy that year is over.

Posted in English, My life | 3 Comments

Wonderful internet

I come across things on the internet that are beautiful and I want to share, so here’s some catch I’ve found these past few days. A video that shows the beauty of our world, a happy christmas article and a video shot in different framerates.

David Attenborough – Wonderful World.


Anonymous donors help people with layaway accounts (“poor” people save money for specific items) at Kmart, especially those who have items for children. The article brought a bit of tears to my eyes because I can’t imagine how hard it must be not being able to purchase gifts for your child – or even clothes. Read here

10,000fps!? – The Slow Mo Guys

Posted in Society & Culture, English | Leave a comment

Will Kindle DX be discontinued?

I have been wanting Kindle DX since spring this year which is a long time. I expected a release of new Kindles this fall, and lo and behold, Kindle 4 and Kindle Fire was released as I expected. I was surprised when Kindle DX, the gadget I really wanted wasn’t part of the upgrade and I wondered what the future for this device would be.

Since then a lot of forum threads have been about the future of Kindle DX, especially when it was offered with a 120$ reduction in price at Black Friday. Suddenly Kindle DX was offered in a nice price range, and I started to question wether to buy it or not. For several days I went back and forth, one moment deciding to buy it and two minutes later decide to wait on the decision a little bit longer. I googled and read every thread I found about Kindle DX and this nice sell. In the end I decided to save my bucks for now.

I have no statistics to lean on, and Amazon reveals only what they want on how many devices they sell. What I have is my impressions.

98% of the people with a Kindle DX loves it, it’s their favorite gadget and over 80% use it every day. Dedicated e-readers are a niche market, and such a large screen is even more of a niche. Most people use it for two things, read ebooks and their own pdf’s and the 9.7 ” screen is the big selling point. Did I say they were in love with the DX?

Most people think that Kindle DX will be discontinued and with good reason:

  • The firmware hasn’t been upgraded since May 2010.
  • The DX isn’t even on the front page on Amazon.
  • To find the DX in the store you have to know it’s there – by looking at the comparison matrix.

The DX has received no love, and since most think of it as such a niche market they conclude that it will be discontinued. If you look at DX as a separate product you are probably right.

My take is that the question whether or not the DX will be discontinued doesn’t matter.

Currently the dedicated e-readers (kindles) are all 6 inches, which is very small. The Kindles are differentiated by using buttons as interactions, touch screen or a keyboard.

There are already rumors about Kindle Fire will be offered with a larger screen, and I think this will happen with the e-readers as well. Screen size will be another choice available on Kindle. The question is what screen sizes will Amazon offer.

I think Kindle Fire and new Kindles will be offered up for sale in summer or fall of 2012 even though there are no rumors around to support my claim. I will purchase the largest e-reader screen that are at least 8 inches.

The first e-reader with color has arrived by Hanvon, but it’s probably to early for Amazon to adopt it. I would have loved it, though.


Posted in EBooks, English | Tagged , | 4 Comments

16.12.2011 – Dagens kvinne”vennlige” nyheter

Nettavisen – Jenter skjønner ikke risikoen. Artikkelen handler om folk på fylla, mer spesifikt de som jobber i ambulanse og må håndtere forskjellige situasjoner, men overskriften fokuserer på jentene.

Nettavisen – Kan menn og kvinner bare være venner? Fortsatt er denne på forsiden, og etter å ha tenkt litt mer så kunne overskriften heller vært “Menn vil ikke bare være venner”.

Nettavisen – Nå kan far også amme. Omhandler far, men jeg kan neppe si at denne artikkelen er negativt ladet, heller løsningsorientert på noe jeg aldri har sett på som et problem.

Dagbladet.no – Lei innpåslitne mannfolk. Jøss!

e24 – Kvinner takler dårlig mannlig konkurranse. Fortsatt.

Etter å ha tenkt meg om så er juletider et feil tidspunkt å lete etter slike artikler. Jeg burde ha ventet til sommeren, for da bugner det av “billige jenter på fylla i tyrkia” og “derfor er det vanskelig å få norske jenter til sengs” artikler.  Status: to kvinne negative artikkler og en mannenegativ artikkel.

Så ja.. jeg får nok bare vente til sommeren for da vil det florere av de.

To be continued.

Posted in Miscellaneous, Norsk | Leave a comment

Dagens kvinne”vennlige” nyheter

Jeg har sett meg lei på alle nyhetene som fokuserer på kjønnet kvinner. Overskriftene er som oftest negativt ladet, og jeg har kun opplevd en gang at en artikkel har fokusert negativt på menn for et år siden eller noe. Det var en artikkel knyttet til at menn syter når de er syke.

Det er et fokus på kvinner som menn ikke opplever. Kvinner blir vurdert på alt fra klesdrakt til kompetanse for jobben. Det kan være relevant å vurdere disse tingene, men det er problematisk når det hele tiden blir knyttet opp mot kjønn.

Så dette er dagens kvinne”vennlige” nyheter på forsidene i media.

Nettavisen – Eli, hva med å la Carl få seg litt i kveld? Som om litt pulings skaper mer intelligente valg. Hva med overskriften – Tips for Carl som øker intelligensnivået i valgene som tas.

Nettavisen – Kan menn og kvinner bare være venner? Denne var faktisk kjønnsnøytral i overskriften, hurra!

Overraskende nok så fant jeg ingen overskrifter på dagbladet.no, men det kunne vært nok av overskrifter knyttet til at menn er horebukker med tanke på hemmelig.no overskriftene.

E24 – Kvinner takler dårlig mannlig konkurranse. Javel, det er visst et mål at vi kvinner skal bli som menn og fungere som menn. Jeg så en artikkel lengre ned om at “drittsekker må sies opp”, men det sto ingenting om at det gjaldt menn.

VG – Mødre slår barn mer enn fedre.

Og selv om denne artikkelen ble publisert 08. desember, så må jeg nesten ta med denne også. klikk.no – aggressive barn er mammas feil. Selvfølgelig – far står jo bare å ser på.

Så idag var det bare 3 artikler som var nedsettende om kvinner, en nøytral og en påslenger fra tidligere dato.

Posted in Society & Culture, Norsk | Leave a comment

Gadget for new years blues

In autumn I wrote about what I wanted – Samsung Galaxy Tab 10.1 64 GB. It’s now Christmas times and I have put my eyes on some other goodness – Asus eee pad transformer prime. That’s how it goes when Samsung is late in selling what I want. Before I will be able to get my hands on a 64 GB Tab, a better tablet will be on the market.

It will come to Norway in January (or February – when have releases ever come on time?) and it will be light, thinner than Samsung Galaxy Tab, will be upgradable to Android 4.0, it will be much faster (tegra 3), better battery times,  and with a keyboard for only 5000,- NOK. The best selling point (for me) is that it will have support for hdmi, usb and microSD.

The design makes me drool.

The only drawback is that it will not have 3G support, which I find surprising. They include almost everything you could want in this tablet, but they leave 3G out? Not that it matters much if you have a half decent phone that support internet sharing which will give internet access when there is no  wifi spots nearby.

This is the one I will buy. Too bad I will not get it for Christmas.

Posted in English, Gadgets | 2 Comments

Christmas trees

As Christmas is getting closer every day, I’m finding funny christmas trees to put me in the good mood.

Photo by: http://yfrog.com/ob84908889j

Or what about a Grolsch beer bottle tree?

Posted in English, Humor | Leave a comment


On Monday I had a pre-examination before the operation to remove the gallbladder and I had a bad cold. I had read almost everything I came over about the operation, so I knew that if I had a cold they would postpone the operation. There was no way in hell I could deal with that. I had called the hospital to get my operation prioritized, and I got the operation date on the phone – 30th November. At first I was whopping happy because I finally had a date. Then it hit me – it was 20 nights before the operation. The gallstone attacks always comes at nighttime, so I started counting the nights – not days. That meant I would have 10 attacks before the operation. 10 nights of no sleep and hell. I called my doctor the next day and got a new painkiller prescription.

Normally I would have done everything I could to hide my cold, but I couldn’t hide that I had lost my voice. I sounded like a pubertal boy whenever I didn’t whisper, so it didn’t take long before the nurse asked “Do you have a cold?” Lying wouldn’t have gotten me anywhere, my voice would betray me.

She said that they didn’t operate when the patient had a cold. It was too dangerous. I started crying and said that I had to have that operation. The gallstones were affecting everything. I have slept between 2 – 4 hours a night for three months now and I am toast. I am taking care of a baby and I am exhausted. I am only eating one meal a day, and I was unable to take care of myself. To even manage to get one meal into myself was difficult.

She brought in the anesthesiologist to look at me. She listened to my lungs and said that I had a bad cold and wouldn’t operate as I was now. They were afraid that during anesthesia I would stop breathing, especially if I was coughing. I continued crying stating that I had to have this operation. Then she said that it wasn’t Wednesday yet (the day of the operation) and I could go home and do everything to get better. She wanted to at least give me a little glimmer of hope. I took it.

They wrote down something in their papers about me having a cold. I went out of that appointment and ready to drink a lot of warm water and google everything I could about getting rid of this cold. Tuesday came and I was even worse. My coughing was running rampant, and I got a tip from a former coworker of mine (Thanks Cirstyn!) about Noskapin that is great for dry coughing. I got my boyfrind to buy it and it helped, but my mood was getting really low. There was no chance in hell I would get this operation. I tried calling the hospital to let them know that there was no point in coming in for the operation, but nobody answered the phone.

I continued drinking a lot of warm water, taking noskapin and when the morning of the operation day came I noticed that I was very good. I wasn’t coughing! My nose had no mucus. I was so happy, except that I still had no voice. I still sounded like a pubertal boy when speaking, and preferred to whisper.

I walked to the hospital taking deep breaths in the hopes that it would clear my lungs so much that they would operate me. I didn’t talk so that my voice might hold a little bit. When I came to the hospital my days of small coughing was over, and I would only clear my nose very carefully, I didn’t want any nurses to notice it. A nurse finally asked for me and pointed me to a bed and gave me hospital clothes to wear. I nodded a lot to what she said, and tried to speak as little as possible.

I saw she was holding the paper where it stated I had a cold. I got the clothes on me, and a lot was happening. She was asking me many questions and I tried to answer with my best voice. If I needed to cough I did it while there was nobody around, and as subdued as possible. The minutes passed and I was waiting for the doctor to come and check on my cold, stating that they wouldn’t operate. The nurse put something on my hand and attached dripping liquid into it since I hadn’t been allowed to drink for two hours. They still didn’t ask about my cold. It took 45 minutes of making me ready, and I was just waiting for the ax to drop. When the nurse told me to get up and walk to the operation room I knew I had made it. They never asked about my cold. A doctor didn’t come to check up on it.

I don’t know if it was because I wasn’t coughing while I was there, or that it didn’t really matter that much. I never asked because I didn’t want to ruin it. The operation took one hour. I didn’t have any sense of time of the operation or anything. The only reason I know is because I read my papers before I left. They were just lying next to my bed, and I was curious. Everything went fine and when I got out of it, I got a small plastic box with my gallstones in it. Three of them and they had the size of large peas. They were big! That was my first reaction. No wonder I had a lot of pain when they tried to get out. One of the gallstones has the size of almost 1 cm. That’s a lot! I can’t believe I had those in my body.

 Before I left I talked to a woman next to me. I knew she had removed her gallbladder as well, so I just had to see how her gallstones looked like.

She only had one stone, but it was a little bigger than mine. When I say a little bigger, then that is actually a lot considering they try to go out of the body.

After the operation I was so relieved. Finally I might get some sleep again. I don’t have to worry about what I eat anymore. I can drink coffee and cola now.

On the day of the operation I even drank mocca with fatty milk and chocolate, but I got a bit sick quickly. hehe, obviously it was a little early to test the water on the operation day, silly me 🙂

But it was fine. I had almost drank up the mocca and the unwellness subsided quickly afterwards and I drank a little water. Problem fixed.

As for pain, I didn’t have much of it. When I came out of the operating room I felt a lot of pain, and they dozed me up pretty good until they didn’t want to give me any more before some time had passed. Even then the pain was worth it, I was so happy. The pain after the operation was a lot less than the gallstone attacks. Afterwards I was happy and drugged, and I was in good shape. I got home, and was still in good shape. I got a lot of painkillers to take with me home. Now on the day after the operation, I don’t need the pain killers. I feel that something has been done on my stomach and I don’t have the same movement as before. I’m tired and want to stay in bed, but I’m fine. Whenever I eat I get stomach pains and have to run to the toilet many times. It takes time for the stomach to stomach the new situation, I guess.

I’m so happy that this is finally over. It’s over. I can’t express how much that matters to me.

I can’t believe I waited so long before I had it done (2 years). I’m not going to be that stupid again.

Posted in English, My life | 2 Comments

Yet again…

I have another gallstone attack. They come about every second day now. Anybody will say that you get little sleep when having a baby. Try having a baby, gallstone attacks every second day and on top of that – sleep issues. Sometimes I wonder how little sleep is required before hallucinations come.

I like the painkillers I get for the gallstone a little too much now. When I take them, it takes about an hour before the effect fully sets in, but then suddenly my loss of sleep that night is the plan of the universe and everything is just as it’s supposed to be. I like being drugged and not feeling any pain. Or hunger.

Just five nights left until the operation.

Then I can drink coffee again. And cola.

I wonder if that was the plan of the universe?

Posted in English, My life | 5 Comments


Photo by: http://www.flickr.com/photos/rschreff/ License: CC BY-NC-SA 2.0

This week I had a breakthrough! I have been able to go out with Simon to different appointments, and it have worked out fine. I’m able to get out and do stuff ! I have now come to the level where I’m able to take good care of Simon AND myself to the point where I’m very happy now. I have met other mothers with babies and get to socialize, and that has felt really good. It also showed me that Simon is still crying more and are more grumpy than other babies (mine is always the one who cries while the others are quiet), but it’s within manageable levels where I can take care of myself at the same time. I’m happy again!

The first two months I was miserable, then for a couple of weeks I was in equlibrium and now I’m back to being happy when Simon is 10 weeks old. Joyously happy 🙂 It has become so much easier to enjoy this time with Simon, and I’m beginning to understand now what it means to enjoy the time when they are infants. He is the most beautiful baby I have ever seen (of course) and when he smiles and make those little laughing sounds, it really smelts the heart.

I have become one of the baby carriage mafia now.  So watch out – Helene and Simon is in da town.

Posted in English, My life | Leave a comment

Today is a good day

Photo by: http://www.flickr.com/photos/fourtwenty/ License: CC BY-NC-SA 2.0

Today is a good day. I got four hours of consecutive sleep, apparently I can function on four hours. When I only get between 2 – 3 hours of consecutive sleep I usually function badly for the rest of the day. It’s like the brain just goes to halt. I would like to say sleep instead of halt, but sadly when I get too little sleep my brain is wide awake, there’s just no activity up there. That’s when Dr. Phil suddenly becomes a treat to watch and I get disappointed when I’ve seen the episode before. I can just forget about reading a book. I stare at the letters, but they don’t register. To move the eyes becomes a tiresome exercise.  If I manage to get Simon to sleep, I’m completely unable to go to sleep myself. It’s frustrating, but I don’t know what I can do about it. I used to think that I could sleep when the baby slept, but I don’t work that way. I don’t have a sleep function that I can activate when (badly) needed.

But today is a good day. I got up and after feeding Simon I even got to shower – unsupervised by the little terrorist himself. Afterwards I ate breakfast, and the clock wasn’t even 10am. Breakfast time has usually been from 12pm to 2pm, but not today. What used to be natural activities I didn’t think about  is now luxury. But not today.

Today is a good day.

Posted in English, My life | Tagged , | Leave a comment


Photo by http://www.flickr.com/photos/waelder11/ License: CC BY-NC-SA 2.0

Jeg var vel rundt fem år gammel da jeg ble påkjørt. Jeg lekte med noen unger, og skulle krysse gata. Jeg så en bil komme, men han var jo så langt unna. Jeg hadde ikke noe forståelse for fart på den tiden, jeg var jo bare fem. Sjåføren måtte rygge for å hente frem støvelen min som lå under hjulet. Jeg ble påkjørt rett ved der vi bodde, så mamma kom løpende ut når hun hørte hylskriket mitt.

Det neste jeg husker er at jeg var i senga mi. Mamma og legen sto i dørkarmen, jeg lot ikke legen få komme lenger. Det kunne ikke ha vært så alvorlig, for jeg var livredd for legen og klamret meg helt inntil sengehjørnet på andre siden av rommet. “Hun er fin” husker jeg legen sa, eller ihvertfall noe som hadde samme betydning. Jeg var bare lettet over at legen dro.

Den legeskrekken har blitt værende med meg. Da jeg var i tyve-årene, så ønsket jeg å utfordre skrekken min ved å bli blodgiver. Det hjalp ikke. Når jeg ble gravid, så kom skrekken frem i full vigør, og den roet seg ikke ned før jeg hadde absorbert all kunnskap om fødsler som det var mulig og mere tid hadde gått. Jeg hadde bestemt meg for hvordan fødselen min skulle gå. Jeg skulle komme inn til sykehuset, og ungen skulle bare gli ut uten at noen trengte å ta på meg en gang.

Jeg var livredd for alt av inngrep – tang, vakuum og keisersnitt. Hadde de snakket om tang eller vakuum ville jeg ha nektet. Jeg hadde allerede gitt klar beskjed før fødselen, og i fødebrevet mitt til jordmødrene at om det var snakk om keisersnitt så ville jeg ha narkose. Med keisersnitt skjærer de jo i deg, det er helt forferdelig. Med narkose så er man i det minste fullstendig vekke, og da har det egentlig ingen betydning hva de gjør med kroppen min.

Fødselen min endte med keisersnitt – uten narkose. Når de begynte å snakke om keisersnitt, så nektet jeg vilt hvis ikke jeg fikk narkose. Ikke faen om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg skjønte ikke engang at jeg skulle ta keisersnitt før de begynte å kjøre senga mi mot operasjonssalen. Jeg vet de prøvde å gi meg hva de syntes var gode argumenter for keisersnitt. En av de gikk vel i den her tralten “Men tenk på hvor koselig det blir når du får se ungen din”. Hvor på mine svar som oftest gikk i forskjellige varianter av “Det gir jeg fullstendig faen i !”. Men når fagfolkene hadde tatt valget, så kjørte de bare på uten å ta noen hensyn. Jeg merket ikke en gang at riene hadde sluttet å komme før jeg lå i operasjonssalen. Etterpå fikk jeg høre at jeg hadde kjeftet kirurgen huden full, men selv husker jeg lite av det. Det er det som er det fine med hukommelsen min. Jeg har en tendens til å glemme vonde ting, det er bare enkelte øyeblikk som jeg husker godt men alt imellom er borte.

Under fødselen hadde jeg en jordmor student hos meg hele tiden, flott jente. Hun besøkte meg og Simon etterpå når vi lå på barselsavdelingen. “Følte du at at keisersnittet var et overtramp” spurte hun meg forsiktig. “Det er over”, svarte jeg. “Jeg har det bra nå”. Jeg ser ingen grunn til å gråte over spilt melk. Det var over, og jeg hadde det bra nå. Keisersnittet var i fortiden, og det var ingen vits å tenke mer over det. Jeg skjønte hvorfor de gjorde som de gjorde, men selv nå i ettertid hadde jeg foretrukket narkose selv om jeg vet det kan være skadelig for både mor og barn.

Mens jeg gikk gravid, så hadde jeg gallesteins-anfall. Det begynte egentlig lenge før jeg ble gravid, men det ble mye værre mens jeg var gravid. Det var en periode jeg tenkte at denne ungen ville bli født med abstinenser, for jeg har sterke smertestillende med opiater og jeg tok de flere ganger i uken på det værste. Jeg trodde ikke det var mulig at anfallene skulle bli værre etter graviditeten, men det har det. Jeg havnet på legevakten bare denne uken, jeg hadde så sterke smerter at jeg var ikke i stand til å gå en liten periode. Når jeg kom til legevakten, så nektet de meg å ta mer smertestillende. Jeg hadde visst tatt en liten overdose. Når de endelig slo inn, så hadde de rett. Jeg var kvalm og dårlig i et døgn etterpå. Hva er det med meg og ekstreme smerter? Virker som jeg tiltrekker meg det.

Jeg ble henvist til operasjon for å fjerne galleblæren mens jeg var gravid. For bare noen dager siden ringte jeg tilslutt sykehuset for å bli prioritert. Jeg fikk operasjonsdatoen i telefonen – 30. november.  Denne gangen er jeg bare hoppende glad for å bli operert. Det vil være værre å leve med gallesteinen enn å bli operert. Og jeg vil i det minste være i narkose denne gangen. Da har det ingen betydning hva som skjer med kroppen min. To operasjoner på litt over to måneder.

Plutselig går tiden for sakte.

Posted in Miscellaneous | Leave a comment

Kolikk Del 2

“Nyt spedbarnstiden” har jeg hørt fra flere personer, og jeg har virkelig lurt på hva de snakker om. Når de smiler rundt 5 uker gammel og etterhvert ler littegranne, så er ungen den skjønneste i verden – men det utgjør jo bare 5 minutter av 24 timer i døgnet. Resten av døgnet består av såvidt litt søvn, skriking, mating, skriking, bleieskiftarbeider, skriking, skriking, skriking…. også mat, skriking etc. Når man i tillegg har en unge som holder det gående fra 7/8 om morgenen til 22 om kvelden, uten å sove på dagtid, så er man fullstendig utslitt, ødelagt, desperat etc.

Jeg lærte etterhvert at det gjelder å holde kjeft om hvordan desperasjonen oste ut av meg (selv om jeg glemmer det like fort også), for selv foreldre som har barn forstår ikke hvor desperat og ødelagt man blir når man har en unge med kolikk. Setninger som begynner med eller man kan putte “det er jo bare ….” foran viste meg hvor uvitende de faktisk var.

Det varer jo bare i tre måneder. De kunne lik så godt sagt tre år. Det hjelper ikke å høre det når man sitter og surfer på pakketurer til Thailand og er bare dager unna å pakke kofferten og stikke. Noen ganger så lever man ikke fra dag til dag, men time for time.

Det er jo bare å gi opp… melk, løk, kål… ja, egentlig slutt å spis og bare produser brystmelk. På to uker etter jeg kom hjem fra sykehuset mistet jeg åtte kilo fordi imellom fullpumping og kolikkunge så er det svært vanskelig å ta vare på seg selv og tenke mat, ikke minst hva slags mat. Men nå skal det sies jeg prøvde, det var faktisk det som gjorde at jeg tilslutt fikk mistanke om melkeallergi.

Kanskje du skal snakke med helsesøstra om depresjon. Denne fikk jeg høre fra flere, og den er nedlatende selv om de som sier det gjør det med de beste hensikter. Prøv å eksistere flere uker uten søvn, ha en unge som hylskriker dag inn og dag ut, være nødt til å gå med ungen og ha han tett inntil seg hele dagen fordi han sover ikke etc. og se hvordan humøret ditt blir. Nei, det er ikke depresjon, det er rett og slett en tøff og krevende situasjon.

De gangene jeg har klart å bevege meg ut av huset (for hvem vil vel egentlig ta med en kolikkunge ut?), så jeg misunnelig på mødrene som satt på cafe med unger som sov eller hadde ungen rolig i fanget. Følte de seg like desperat som meg? Går de like mye i en tåke pga søvnmangel eller går langs gata og prøver å holde tårene vekk samtidig som ungen hylskriker i vogna? Men jeg var jo en av de som akkurat der og da hadde klart å lure meg ut – som oftest pga av en avtale hos helsestasjon eller tur på apoteket e.l.

Men nå som Simon er 9 uker, så har vi fått kontroll på kolikken. Han er fortsatt mye grinete og er veldig tydelig når han vil noe, men nå tror jeg at det er innenfor vanlige former. Vi prøvde disse tingene:

Minifom – Fantastisk! Da vi begynte med dette fikk vi en ny unge. Det fjerner luft ifra magen til ungen. Minifom’en tok vekk hylskrikingen, og etter dette trodde vi at Simon gråt like mye som “vanlige” barn, men det viste seg å ikke stemme.

Althera – morsmelkerstatning for babyer med melkeallergi. Dette var gjennombrudd nr. to. Fra første flaske vi gav han, så sov han fra kl. halv tre på ettermiddagen til syv neste morgen (bare avbrutt av at han spiste mat med øynene lukket). Dagen etterpå så var utslettet hans borte, og huden var nydelig. 40% av alle babyer med kolikk har melkeallergi. Etterpå har han blitt mye roligere og man kan legge han ned på et teppe e.l. i 10 minutter uten at han begynner å gråte, han har soveperioder på dagtid, sover roligere om natten. Det er en annen hverdag som er enklere å håndtere. Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om nettopp melkeallergi etterhvert.

Dr. Brown flasker – gjelder flaskebarn. I motsetning til Avent-flaskene som påstår skal hjelpe mot kolikk og lyver deg rett i ansiktet, så funker faktisk Dr. Brown. Ungen får i seg lite luft ved mating, og gir klare rap etter mating og man trenger ikke å vente i en halvtime på rapen. Fås kjøpt på apoteket og i baby butikker.

Sukkervann – dette hjalp oss *kun* når det var 2 spiseskjeer med sukker i 1 dl vann, og gis eksakt når  ungen hylskriker. Ikke hvis det er gråting.

Amme-/fenikkelte – gi ungen 5 ml. med dette til hver måltid. Dette hjalp, men jeg var ikke flink nok til å gi dette ved hvert måltid. Jeg foretrekker fortsatt minifom.

Manuellterapeut – Dette blir brukt ved KISS/KIDD og man får gjerne høre manuellterapeut og kiropraktor om hverandre ved kolikk. Manuellterapeut er gratis, mens ved kiropraktor ruller kronene og jeg vet ikke om det er noe forskjell i hva de to gjør. Vi prøvde manuellterapeut, og det gjorde at Simon beveget hode mer begge veier. Han foretrakk å sove på en side med hodet, og hadde allerede begynt å få litt avflatet hode pga det. Simon var veldig stiv i kroppen, så når vi ikke merket så stor forskjell etter time nr. en så fikk vi komme inn til en time til. Da var Simon fin og avslappet i kroppen (da hadde vi begynt med morsmelkerstatning mot melkeallergi), og manuellterapeuten så ikke noe grunn til at vi skulle komme igjen. Utover mer bevegelighet i hodet, så har vi ikke merket noe forskjell.


Jeg leste på nettsider at det var vanlig at nyfødte sov mellom 10,5 – 20 timer i døgnet, og Simon sov ikke en gang 10,5 timer når det sto på som værst.  Nå sover han mere, men jeg lurer fortsatt på hva som er “normalt” hele tiden. Og jeg klarer enda ikke for mitt gode liv å forstå at folk velger å få en unge, for ikke å snakke om flere.

Men – dette innlegget ble faktisk skrevet på cafe, mens Simon lå ved siden av. Kun avbrutt av “inn med tutt” x antall ganger mens han sov, og en mating. Det er eksemplarisk! Victory! Ja, det høres bare så bedre ut på engelsk, enn ordet “seier” på norsk. Har ikke helt den samme scwhuungen.


Posted in Health & Wellbeing, Norsk | Tagged , | 2 Comments


20111105-203344.jpgMommy is at the cinema, so I can just stick out my tongue at daddy when he tries feeding me.

Posted in Miscellaneous | Leave a comment

French Fries Paprika

French Fries paprika har forsvunnet fra butikkene, og er bare tilgjengelig på utvalgte steder.

La oss slå et slag for de viktige tingene: REDD FRENCH FRIES PAPRIKA !! 😀


Posted in Miscellaneous, Norsk | Leave a comment

Når vold og seksualitet får fritt leide

Overalt hvor en er, så  bugner det av seksualisert reklame og nyheter. Hvor mange ganger har man vel ikke hørt “Vi advarer om sterke scener i denne repotasjen” når man ser nyhetene, hvor resultatene av krig og vold kommer frem. Nå er seksualitet og vold to forskjellige temaer med forskjellige vinkler, men jeg har lenge undret meg over hvor desensitiv vi har blitt ovenfor vold og sex i filmer, reklamer, nyheter – i samfunnet generelt. Jeg ble derfor glad over at jeg endelig så et innlegg i Aftenposten hvor dette ble tatt opp på en god måte.

For hvor “tolerante” skal vi bli? Er det virkelig i orden at nakenhet som fremstilles seksuelt skal være hverdagskost? Her er artiklene på forsiden av dagbladet.no som inneholder seksualitet/sex som tema idag (fredag 04. november):

Sexverktøyet alle par trenger

Handler om en god, gammel Oslo-orgie

– Det var ikke meninga å være nær puppen din

Pangstart for «Jomfru i nød»

Vi kommer til å fryse puppene av oss

Fan hevder mindreårig Justin Bieber gjorde henne gravid


Jeg har ikke tatt med artiklene som er knyttet til voldtektene i oslo. Det vil si hele 6 artikler på forsiden som omhandler sex. Er det noe rart jeg skummer gjennom artiklene på forsiden og ikke finner en eneste artikkel jeg har lyst til å lese?

Posted in Society & Culture, Norsk | Leave a comment

A self-proclaimed tea-nazi

Or for the love of tea!

I’m a self-proclaimed tea-nazi. I have measured temperature to brew  the tea in. I always brew the tea for the correct amount of minutes to ensure that the tea doesn’t become bitter. More importantly, I appreciate quality (black) tea which is hard to find here in Norway. Wikipedia has a table displaying what one needs to know about brewing tea:

Type Water Temp. Steep Time Infusions
White Tea 65 to 70 °C (149 to 158 °F) 1–2 minutes 3
Yellow Tea 70 to 75 °C (158 to 167 °F) 1–2 minutes 3
Green Tea 75 to 80 °C (167 to 176 °F) 1–2 minutes 4-6
Oolong Tea 80 to 85 °C (176 to 185 °F) 2–3 minutes 4-6
Black Tea 99 °C (210 °F) 2–3 minutes 2-3
Pu’er Tea 95 to 100 °C (203 to 212 °F) Limitless Several
Herbal Tea 99 °C (210 °F) 3–6 minutes Varied

In Aftenposten there is an article in Norwegian about teahouses in Oslo, and it makes me miss Oslo even more. There’s no place in Stavanger that I know of who focus on tea. We have Kaffehuset who sells tea and coffee, but the service staff don’t have much knowledge about tea and the quality of the black tea is the same as most places in Norway, terrible. I wish I could brag about my knowledge of where one can buy quality tea’s, but the best place so far has been Fortnum & Mason  that Merete introduced me too. I can really recommend Earl Grey Classic Tea which is the best Earl Grey I’ve tasted. My next order I will also purchase black tea with lemon. I tried black tea with apple, as well as mango, but it wasn’t anything for me. The problem with Fortum & Mason is that the postage is really expensive, so it’s only something I will do once a year (and even pay the extra customs getting it into the country). As a side note, they have the best customer service I have ever experienced – Exemplary!

Tea is one of the things I have been a bit obsessed with. When I was in New York I took a trip to TeaNy which served a beautiful, velvety Earl Grey Creme. I purchased the same tea from (well, same name and “content”) from Teavana, but it didn’t have the same velvety taste as at TeaNy. I will not order from them again, but there are several other places that serves the same tea. I guess I will have to try them out at some point.

In the image above is my tea accessories. A tin with Earl Grey Classic tea from Fortnum and Mason, a spoon with the engraving “1 cup of perfect tea” and two timers – one for black tea and one for fruit tea which are the only teas I like. And the “trey” is perfect for putting some sugar cubes on and After Eight Mints which I don’t have at home right now.

I also have two different tea boxes which caters for tea bags of different sizes. Love those boxes, they are beautiful and classic.

Posted in Miscellaneous | Tagged , , | Leave a comment